Frierringens historie

Tradisjonen med å plassere frierringen på den fjerde fingeren på venstre hånd stammer fra den greske troen om at en spesiell åre i fingeren; vena amoris, går direkte til hjertet. I dag varierer det fra land til land hvilken hånd frierringen bæres på. I Norge bærer vi våre glatte gullringer på høyre hånds ringfinger, og mange velger også å sette frierringen på denne hånden.

I Middelalderen var det ikke uvanlig at menn hadde en ring som symboliserer felles fremtid, festet til båndet i hatten sin, klar til å gis den utkårede. Helt frem til Viktoriansk tid graverte man inn små kjærlighetsdikt og beskjeder i forlovelsesringene, som skulle symbolisere båndene mellom to mennesker.

Under Renessansen var det populært med såkalte ’tvilling-ringer’, hvor den vordene bruden brukte den ene delen og den vordende brudgommen den andre. Noen ganger ble også en tredje del av ringen brukt av et vitne. På selve bryllpsdagen ble så ringene gjenforenet til en ring. I Renessansen ble det også populært med ringer hvor diamantene utgjorde en spiss oval form.

Forlovelsesringer med flere diamanter ble populære i Louis XVI sin tid (1754-1793), og ble værende i motebildet i 150 år.

I det syttende og attende århundre ble det populært å bruke hjerter som symboler i forlovelsesringene. I disse ringene kombinerte man gjerne rubiner (røde, som henspeilet kjærligheten) og diamanter (som symboliserte evigheten).

Bruken av fargede stener i forlovelsesringer holdt seg populært også inn i det nittende århundre. Her var det ofte vanlig at den første bokstaven i hver sten utgjorde enten giverens navn, eller et ord. For eksempel vile ordet ’dearest’ være representert med stenene diamant, emerald (smaragd), ametyst, rubin, epidote, safir og turkis.

Den nå svært så populære enstensringen ble introdusert mot slutten av det nittende århundre. En ring med tre til fem store diamanter var svært populært i USA på begynnelsen av det tyvende århundre. Det mest brukte materialet i frieriringer var  platina, men da platina på grunn av sin særegne styrke ble erklært et strategisk metall under andre verdenskrig, ble bruken av dette materialet begrenset til militære formål. Dette førte til at det hvite og gule gullet overtok som det mest populære metallet brukt i frieriringer.